13.05 - 13.08.23
Stormen kunst/dájdda, Bodø
27.04, 04:15. 28.04, 04:10. 29.04, 04:31. 30.04, 02:27. 1.05, 01:38. 04.05, 05:09.
Tekst av Nora Joung
Lenge har jeg våknet tidlig. Stort sett venter jeg til klokken 5 før jeg går ut. Da har ofte de siste barhundene og salongløvene kommet seg i hus og ut av syns- og hørselsfeltet. Måkene og kråkene nyter kebabsøl og oppkast. Ellers er gatene befolket av de av oss som må tidlig opp for jobb. De av oss som har ubehagelige jobber med ubehagelige arbeidstider, slik at andre kan møte en dag hvor alt er er forberedt og tilrettelagt, hvor slitet har foregått i døgnets backstageområde, før andre har stått opp.
Selv tilhører jeg ikke arbeiderklassen, men silkeprekariatet. Fattig etter norske standarder, men slett ikke i risiko for slitasjegikt. Det er noe med å ligge og vente på et høvelig tidspunkt for å starte dagen og møte verden på, som har endret måten jeg tenker på tid. Jeg kunne lest, eller arbeidet på datamaskinen, eller jogget. Men det gjør jeg ikke. Personlig er jeg patologisk protestant. Dødtid i senga – våken – føles som et lovbrudd. Lediggang føles som et moralsk avvik. Det spiller ingen rolle for følelsen at jeg vet at jeg er betinget til å tenke slik om hvile og arbeid.
Det var søvnsenteret som fortalte meg at hvile er godt for kroppen selv om man ikke er i søvn. Der festet de måleinstrumenter til kroppen min, og ba meg om å legge meg, mens de skulle glane på. I søvne kan jeg utføre delvis intrikate oppgaver, som å dra ut alle vaskesaker og skru opp barnesikringer på salmiakk- og klorinflasker, eller tømme en full flaske zalo ned i skuffen med håndklær. Innimellom ser jeg på helseappen jeg har på telefonen at jeg har vandret rundt i timevis, uten å ha noe minne om det. Det er tapt tid, hvor jeg er meg, men ikke-meg. Jeg er ikke en av dem som er velsignet med såkalt godt sovehjerte. Fastlegen forstod ikke hvorfor jeg var så vanskelig å bedøve og gav meg til slutt et klasse B-preparat for å se om jeg gikk i dørken av det. Det gjorde jeg ikke. Men jeg opplevde å falle ned i kulper av tid, hvor minutter kunne føles som dager, eller timer kunne forsvinne uten at jeg kunne gjøre rede for hva som hadde foregått annet enn å se at forefallende arbeid var blitt gjort og levert.
Etter en samtale med Ane Kvåle i april, skaffet jeg meg gardiner til soverommet. Vanligvis våkner jeg til været og sola. Hver dag tar jeg et bilde av himmelen i det samme jeg våkner. Det minner meg om ett av Anes verk som jeg har tenkt mye på, hvor beskrivelsen av soloppgangen i Homers Odysseen skaper en repetitiv, rytmisk effekt. Ukenes, månedenes, årenes nådeløse gang. Nå ser jeg ikke himmelen i det jeg våkner. I stedet ligger jeg og blir varmet opp av det stadig skarpere lyset bak gardinet inntil mørkeredselen slipper taket, og jeg går ut i dagen, prøver å fylle døgnets timer.