13.05 - 13.08.23
Stormen kunst/dájdda, Bodø
27.04, 04:15. 28.04, 04:10. 29.04, 04:31. 30.04, 02:27. 1.05, 01:38. 04.05, 05:09.
Tekst av Nora Joung
Lenge har jeg våknet tidlig. Stort sett venter jeg til klokken 5 før jeg går ut. Da har ofte de siste barhundene og salongløvene kommet seg i hus og ut av syns- og hørselsfeltet. Måkene og kråkene nyter kebabsøl og oppkast. Ellers er gatene befolket av de av oss som må tidlig opp for jobb. De av oss som har ubehagelige jobber med ubehagelige arbeidstider, slik at andre kan møte en dag hvor alt er er forberedt og tilrettelagt, hvor slitet har foregått i døgnets backstageområde, før andre har stått opp.
Selv tilhører jeg ikke arbeiderklassen, men silkeprekariatet. Fattig etter norske standarder, men slett ikke i risiko for slitasjegikt. Det er noe med å ligge og vente på et høvelig tidspunkt for å starte dagen og møte verden på, som har endret måten jeg tenker på tid. Jeg kunne lest, eller arbeidet på datamaskinen, eller jogget. Men det gjør jeg ikke. Personlig er jeg patologisk protestant. Dødtid i senga – våken – føles som et lovbrudd. Lediggang føles som et moralsk avvik. Det spiller ingen rolle for følelsen at jeg vet at jeg er betinget til å tenke slik om hvile og arbeid.
Det var søvnsenteret som fortalte meg at hvile er godt for kroppen selv om man ikke er i søvn. Der festet de måleinstrumenter til kroppen min, og ba meg om å legge meg, mens de skulle glane på. I søvne kan jeg utføre delvis intrikate oppgaver, som å dra ut alle vaskesaker og skru opp barnesikringer på salmiakk- og klorinflasker, eller tømme en full flaske zalo ned i skuffen med håndklær. Innimellom ser jeg på helseappen jeg har på telefonen at jeg har vandret rundt i timevis, uten å ha noe minne om det. Det er tapt tid, hvor jeg er meg, men ikke-meg. Jeg er ikke en av dem som er velsignet med såkalt godt sovehjerte. Fastlegen forstod ikke hvorfor jeg var så vanskelig å bedøve og gav meg til slutt et klasse B-preparat for å se om jeg gikk i dørken av det. Det gjorde jeg ikke. Men jeg opplevde å falle ned i kulper av tid, hvor minutter kunne føles som dager, eller timer kunne forsvinne uten at jeg kunne gjøre rede for hva som hadde foregått annet enn å se at forefallende arbeid var blitt gjort og levert.
Etter en samtale med Ane Kvåle i april, skaffet jeg meg gardiner til soverommet. Vanligvis våkner jeg til været og sola. Hver dag tar jeg et bilde av himmelen i det samme jeg våkner. Det minner meg om ett av Anes verk som jeg har tenkt mye på, hvor beskrivelsen av soloppgangen i Homers Odysseen skaper en repetitiv, rytmisk effekt. Ukenes, månedenes, årenes nådeløse gang. Nå ser jeg ikke himmelen i det jeg våkner. I stedet ligger jeg og blir varmet opp av det stadig skarpere lyset bak gardinet inntil mørkeredselen slipper taket, og jeg går ut i dagen, prøver å fylle døgnets timer.
18.11 - 18.12.2022
Centralbanken, Oslo
In this text the wall gives voice, no, the past gives voice to a wall? To evoke and give voice. In some texts the text evokes. Texting. Then A meeting. An experience of facing. Force. Times. Distance in one second, or distancing the next. Grotesque. Rymanesque.
And — most important —
Voice and a wall not hearing. Talking to too. Old lines anew. A wall come again. Again come anew. New permanence not permanent. Being more places at once.
Upright. Right. old. there. Different now. Here. Stretched out. Or so inclined. Becoming less and more and more and more changed. And when it was new it was shy and bold. And now?
Now it is brighter. More. More parts. Remakes. I am divided. In this text the ink evokes a shift in me. Now 0 and 1. Parts and of parts, part of. 000
Move us again.
Never the same stream. never a different 0.
III
Lines, erosion, cut. Cut!.,
Suggestions of conclusion. Devising ways to unite thinking and doing.
No longer shiny and new. Lining alone I found myself mulling over unfurling. Not unravelling for I am very vertical and ingrained. Soft and annoying.
A line like I. And then it moves along - At last a line alone -
Trying to work on myself. Not everyone is easy to work with.
Why «work»? And why
is it sometimes distance?
once I was more a 0, maybe 1.
The course of a stream when swimming with the tide.
Something current.
Again it’s like talking to a wall. Of, by. I
never saw a talking wall, heard it.
Check
Working lights
Work lights working not
working
On paper like paper but not life-like
Numbers and streams of no consciousness
Would be great with something more concrete to show the people upstairs.
NEVER
Always work under electric lights or in the night, or and. Or.
And or. And.
These are working conditions. These. These. words are too.
Copy, copy again. Write overwrite overwritten and under communicated, infra communicated.
What a well structured infra.
Write double or never
or never. To copy forever
Forever
Play around with a workaround
Screens play, screens splay,
Next, flat as plane, a pad with a plan
It could need a slit, a split, a break, a pause, a Snout, a pout
A line to track, a life to hack,
Dig, Digger, dig.
Brick and mortar
Caravan, Oslo
the stage was set
and as viewer she found it
the stage was set
and she found herself on it
the stage was set
and the viewer was set
and the viewer
she found herself on set
the set was set
and so it was on
and on it
the viewer she staged
stage one
24.4 - 13.5.2018
Noplace, Oslo
Fornuftens styre tillater ikke at våre erkjennelser generelt sett utgjør noen rapsodi, men derimot må de utgjøre et system.
Immanuel Kant, Kritikk av den rene fornuft
And we divided the divine kind of madness into four parts, each with its own deity. We attributed prophetic inspiration to Apollo, mystical inspiration to Dionysus, poetic inspiration to the Muses, and the fourth kind to Aphrodite and to Love. We said that the madness of love was the best kind, and we came up with some sort of analogy for it. We may have touched on the truth to a certain extent, or we may also have been led astray; but anyway we cobbled together a not entirely implausible speech, and in an appropriate and respectful manner we sang a light-hearted hymn, in the form of a story, in honour of your master and mine, Phaedrus — Love, the god responsible for beautiful boys.
Platon, Phaedrus
I andre bok i avhandlingen Om maleriet fra 1435, beskriver Leon Battista Alberti et hjelpemiddel hvis funksjon er å forenkle prosessen med å kopiere det man ser til lerretet. Denne innretningen, som han hevder å selv ha oppfunnet, utgjøres av et løst vevet slør, som man ved hjelp av tykkere tråder deler inn i ønsket antall parallelle firkantede seksjoner. Sløret strekkes på en ramme og plasseres mellom malerens øye og tingene eller scenen som skal gjengis. Alberti kaller denne oppfinnelsen intersectio (skjæringspunkt).
Apparater som virker i skjæringspunktet mellom mennesket og verden, og som bestemmer og orienterer vårt utsyn, gjennomsyrer nå – merkbart eller ei – vår eksistens. Nettopp omfanget, og således det strategiske potensialet skjæringspunktsteknologiene utgjør, frister tanken mot Foucaults begrep dispositif, som han brukte for å stake ut «et gjennomgående uensartet sett bestående av diskurser, institusjoner, arkitektoniske former, regulerende bestemmelser, lover, administrative tiltak, vitenskapelige utsagn, filosofiske, moralske og filantropiske proposisjoner – for å si det enkelt, det sagte like fullt som det usagte». Og videre: «med begrepet dispositif mener jeg en slags dannelse, som i et gitt historisk øyeblikk svarer til et alvor og har derfor en markant strategisk funksjon». Dispositif var et nøkkelbegrep i Foucaults sene filosofi og slike nøkkelbegreper er åpenbart vriene å overføre til et annet språk; Cappelens fransk-norske ordbok foreslår å oversette det med «innretning».
Betydningen av innretning er litt vanskelig å få has på, men gir man en etymologisk ordbok et amatørgløtt, dannes et omriss av hva vi har med å gjøre: prefikset inn kommer fra norrønt, og slekter på det germanske en. En stammer fra indoeuropeisk og opptrer, i tillegg til i germansk, i de latinske ordene in(inn, i), og særlig interessant i denne sammenhengen, i inter (mellom) og intra (innenfor, mellom). Verbalsubstantivet som utgjør suffikset – retning – er avledet av verbet rette, som figurerer i alle de germanske språkene og slekter på det gammelnordiske rétting, som betyr «å strekke ut, bringe i den rette orden eller stilling». (Ordet rett har dessuten, minst siden gammelgreske orthos, og gjennom blant annet latinske recto, franske droit, italienske dritto og retto, tyske recht og engelske right, rommet en underfundig kobling mellom en lettfattelig geometrisk betydning og en serie filosofiske, teologiske, etiske og juridiske konsepter som i stor grad har preget menneskelig selvforståelse og praksis.)
Ut av disse lettbente undersøkelser oppstår en fornemmelse av et noe som befinner seg både innenfor og mellom, og som virker i form av en moralsk eller geometrisk retningsgiven, en orientering av det som det er inne i og mellom, eller, om man tillater fantasien å løpe av med seg: en retting.
Det grove apparatet Alberti oppfant, kan kanskje tjene som en provisorisk metafor for noen perifere, og langt mer sofistikerte, ætlinger. Disse har, som kjent, beveget seg stadig nærmere innenfor, og lenger vekk fra mellom, på betydningsaksen. De har ikke lengre noen vev eller skimtbare linjer. De virker og orienterer uopphørlig i skjæringspunktet mellom mennesket og verden, men uten å gi seg til kjenne. Likevel slutter de aldri med den jævla hviskingen sin. Hva hvisker de egentlig? Kommandoer som har lusket seg ut av sin avslørende imperativsform.